Midtveis

Denne sommeren ble noe helt annet enn jeg kunne ha forestilt meg. Det som så ut til å bli en fin og rolig sommer med kombinasjon av hjemmetilværelse, hytteliv, litt jobbing og få planer, ble i stedet preget av det som skulle vise seg å bli en av de tøffeste og mest krevende øvelsene jeg så langt i livet har vært stilt overfor.

Jeg fikk beskjeden rundt St.hans. Jeg satt med min datter på ni i fanget. Vi hadde blomsterkranser i håret og ventet på at ettermiddagen skulle tilbringes med pølsegrilling i fjæra. Men først måtte vi svare på 20 spørsmål. Rebus hører med når sanitetskvinnene i Snillfjord arrangerer sin årlige St. Hansfeiring på den nedlagte skolen i bygda. Lite visste jeg hva som skulle komme et par dager senere.

Telefonen som ringte og den svake, litt forsiktige, men allikevel svært så tydelige stemmen i den andre enden. Nyheten om at min venninne gjennom snart 30 år ikke lenger var blant oss.

SolnedgangDet er snart to måneder siden nå. Og jeg vil aldri bli den samme etter dette.

Til tross for at jeg var der i kapellet og så kisten. Blomstene. Alle hilsenene. Foreldre, søsken, tanter og onkler. Bildet av henne i den store rammen rett bak, smilende, på en av sine mange sykkelturer i nærområdet der hun bodde de tre siste årene. Et bilde nærmere 500 Facebook-venner hadde et nært forhold til, og som viste henne fra sin aller beste side.

Men livene våre finnes bare i korte versjoner i sosiale medier. Det må mere til for virkelig å kunne kjenne et menneske. For å vise at vi bryr oss. For å holde kontakten med dem vi er glad i.

Jeg var intetanende om at det kunne skje noe så brått. Ikke en gang jeg, som trodde jeg var så nær.

Men hele denne hendelsen handler ikke om meg. Den handler om min gode venn siden ungdomstida, og som til tross for perioder uten mye kontakt alltid var der for meg. Og som hadde den største kjærligheten av oss alle.

Ingen var så sterk som deg. Og jeg har i sommer stilt meg selv et spørsmål jeg dessvere aldri vil få svar på: Går det an å være for sterk?

Du er borte nå. Men du er her fremdeles. Når jeg plukker bær i skogen, smaker på eplebrennevin etter middagen, hører på Bowie, eller leser bøkene til Elena Ferrante.

Du har i sommer vært innom meg mange ganger. På Gamle Bybro, Festningen, konsert på Sverresborg, sykkeltur til Ila. På biltur over Venabygdfjellet.

Overalt ser jeg deg. Og du smiler så rolig.

Strombu_rasteplass_1Sommerferien går snart mot slutten.

En ny hverdag skal straks begynne, og en ny høst med rutiner og dagligliv er rett rundt hjørnet. Men jeg skal ikke lenger sitte på FaceTime og se ditt lysende ansikt, ei heller din smerte og din ensomhet, høre deg snakke direkte til meg når det virkelig gjelder, eller le av dine underfundige språklige krumspring i kommentarfelt på Facebook.

Jeg sørger. Savner. Lurer. Og grubler.

Jeg er midtveis i livet og skjønner alt – og ingenting.

Men først og fremst lyser jeg fred over ditt minne.

Jeg vil for alltid huske deg som en av de aller, aller beste.

Jeg takker deg for at jeg fikk være din venn.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *