Kursendring

Den siste tiden har jeg tenkt mye på hvordan vi skaper oss et liv. Skaffer oss en utdannelse, lar drømmer gå i oppfyllelse, setter oss mål og jobber hardt for å nå dem.

Når er det vi formes som mennesker? Hva er det som gjør oss til den vi er, den vi blir, den vi ønsker å være, og den vi faktisk oppfører oss som?

PPU-litteratur

Man kan bli svært filosofisk med en mac på fanget når man sitter på Trønderbanen en tidlig torsdags morgen. På vei til studier ved Nord Universitet på campus Røstad på Levanger.

Jeg forsøker å skrive en tekst om hvordan jeg ser meg selv som lærer.

For det er det jeg har bestemt meg for å bli.

Kanskje har jeg vært det hele livet. Uten å vite det selv.

Jeg tok aldri lærerskolen som min mor rådet meg til å gjøre. I stedet har jeg gått en lang og kronglete, men også veldig givende og innholdsrik vei, som har ført meg dit jeg er i dag.

PPU-forelesning4

I en alder av 45 er jeg nå veldig klar for å endre kurs. Finne en ny retning. Gjøre noe for andre. Og dele litt av min kunnskap og livserfaring.

Noen vil sikkert kalle meg en late bloomer. Og jeg innrømmer det gjerne. Jeg bruker tid på å lande. På å finne ut hva jeg vil. Men når jeg får en klar og tydelig og sterk ide om noe som jeg virkelig har tro på, da bestemmer jeg meg. Og hopper i det.

PPU – her kommer jeg!

Å like elever. Å være glad i dem. Han skal være glad i pene barn og stygge barn, flinke barn og dumme barn, i dovne barn og flittige barn, i snille barn og slemme barn. Og er han ikke glad i barn, må han lære det. For selvfølgelig kan det læres, det som alt annet. Hans  gjerning er å omgås hele, levnde barn, og ikke bare hoder. Derfor krever lærerkallet av ham at han også selv skal møte frem som et helt og levende menneske, ikke bare som et noe større hode. Så enkelt – og så vanskelig – er det å være lærer.

(Jens Bjørneboe)

Midtveis

Denne sommeren ble noe helt annet enn jeg kunne ha forestilt meg. Det som så ut til å bli en fin og rolig sommer med kombinasjon av hjemmetilværelse, hytteliv, litt jobbing og få planer, ble i stedet preget av det som skulle vise seg å bli en av de tøffeste og mest krevende øvelsene jeg så langt i livet har vært stilt overfor.

Jeg fikk beskjeden rundt St.hans. Jeg satt med min datter på ni i fanget. Vi hadde blomsterkranser i håret og ventet på at ettermiddagen skulle tilbringes med pølsegrilling i fjæra. Men først måtte vi svare på 20 spørsmål. Rebus hører med når sanitetskvinnene i Snillfjord arrangerer sin årlige St. Hansfeiring på den nedlagte skolen i bygda. Lite visste jeg hva som skulle komme et par dager senere.

Telefonen som ringte og den svake, litt forsiktige, men allikevel svært så tydelige stemmen i den andre enden. Nyheten om at min venninne gjennom snart 30 år ikke lenger var blant oss.

SolnedgangDet er snart to måneder siden nå. Og jeg vil aldri bli den samme etter dette.

Til tross for at jeg var der i kapellet og så kisten. Blomstene. Alle hilsenene. Foreldre, søsken, tanter og onkler. Bildet av henne i den store rammen rett bak, smilende, på en av sine mange sykkelturer i nærområdet der hun bodde de tre siste årene. Et bilde nærmere 500 Facebook-venner hadde et nært forhold til, og som viste henne fra sin aller beste side.

Men livene våre finnes bare i korte versjoner i sosiale medier. Det må mere til for virkelig å kunne kjenne et menneske. For å vise at vi bryr oss. For å holde kontakten med dem vi er glad i.

Jeg var intetanende om at det kunne skje noe så brått. Ikke en gang jeg, som trodde jeg var så nær.

Men hele denne hendelsen handler ikke om meg. Den handler om min gode venn siden ungdomstida, og som til tross for perioder uten mye kontakt alltid var der for meg. Og som hadde den største kjærligheten av oss alle.

Ingen var så sterk som deg. Og jeg har i sommer stilt meg selv et spørsmål jeg dessvere aldri vil få svar på: Går det an å være for sterk?

Du er borte nå. Men du er her fremdeles. Når jeg plukker bær i skogen, smaker på eplebrennevin etter middagen, hører på Bowie, eller leser bøkene til Elena Ferrante.

Du har i sommer vært innom meg mange ganger. På Gamle Bybro, Festningen, konsert på Sverresborg, sykkeltur til Ila. På biltur over Venabygdfjellet.

Overalt ser jeg deg. Og du smiler så rolig.

Strombu_rasteplass_1Sommerferien går snart mot slutten.

En ny hverdag skal straks begynne, og en ny høst med rutiner og dagligliv er rett rundt hjørnet. Men jeg skal ikke lenger sitte på FaceTime og se ditt lysende ansikt, ei heller din smerte og din ensomhet, høre deg snakke direkte til meg når det virkelig gjelder, eller le av dine underfundige språklige krumspring i kommentarfelt på Facebook.

Jeg sørger. Savner. Lurer. Og grubler.

Jeg er midtveis i livet og skjønner alt – og ingenting.

Men først og fremst lyser jeg fred over ditt minne.

Jeg vil for alltid huske deg som en av de aller, aller beste.

Jeg takker deg for at jeg fikk være din venn.

 

 

 

 

Bildan te`n Aage

Kjære Aage, du og Torvald var mine gode naboer i fire uforglemmelige år, en gang for lenge siden nå.

På torsdag er vi mange som skal hedre deg og minnes deg – og ta en øl for deg.

Oppfordrer alle som er glad i Trondheim, musikken, konsertene, folkene å ta en tur innom.

Takk til Rockheim – Det nasjonale museet for populærmusikk og Terje Visnes og Bernt Erik Pedersen og alle dere andre som har gjort denne utstillingen mulig.

Rockheim, torsdag 1.februar:

Utstillingsåpning Bildan te`n Aage

 

Arvesølvet Folkekafé har flyttet inn på biblioteket

Da jeg var skoleelev og gikk på videregående i Trondheim var jeg ofte, til tider daglig, innom bibberten, som vi bare kalte den gamle bibliotekskafeen.

Siden har jeg hatt mange fine stunder der, både med unger, tanter, venner og intervjuobjekter.

Men så ble det stengt.

Og Trondheim Folkebibliotek ble en møteplass fattigere.

Etter å ha stått tomt i over et år kunne endelig Inge Johnsen og hans team sist lørdag åpne et helt nytt kafékonsept i de samme, ærverdige lokalene som har minner og spor fra byen helt tilbake til 1600-tallet.

Les hele min artikkel i Trondheim24.no: Slik blir den nye bibliotekskafèen

 

Hello, 2018!

Da var det endelig på tide å få seg sin egen blogg.

Fra 2018 er Skrivepuls AS min arbeidsplass, og jeg er i ferd med å bygge opp min egen bedrift.

Og da er det helt nødvendig å ha sin egen hjemmeside, eller landingsside som en slik blogg først og fremst skal fungere som.

Her kommer ukens innlegg, Kjerstis hjørne, månedens bilde og siste nytt.
Kjært barn har mange navn.

Men først og fremst er det en plattform for å kunne dele tanker og inntrykk, og en oversikt over mine publiserte artikler.

Forøvrig finner du meg både på Facebook, Instagram, Twitter og LinkedIn.

Enjoy!

Snillfjordvalsen
«Nye venner» – fra påska 2017. Foto: Kjersti Lunden Nilsen