Kursendring

Den siste tiden har jeg tenkt mye på hvordan vi skaper oss et liv. Skaffer oss en utdannelse, lar drømmer gå i oppfyllelse, setter oss mål og jobber hardt for å nå dem.

Når er det vi formes som mennesker? Hva er det som gjør oss til den vi er, den vi blir, den vi ønsker å være, og den vi faktisk oppfører oss som?

PPU-litteratur

Man kan bli svært filosofisk med en mac på fanget når man sitter på Trønderbanen en tidlig torsdags morgen. På vei til studier ved Nord Universitet på campus Røstad på Levanger.

Jeg forsøker å skrive en tekst om hvordan jeg ser meg selv som lærer.

For det er det jeg har bestemt meg for å bli.

Kanskje har jeg vært det hele livet. Uten å vite det selv.

Jeg tok aldri lærerskolen som min mor rådet meg til å gjøre. I stedet har jeg gått en lang og kronglete, men også veldig givende og innholdsrik vei, som har ført meg dit jeg er i dag.

PPU-forelesning4

I en alder av 45 er jeg nå veldig klar for å endre kurs. Finne en ny retning. Gjøre noe for andre. Og dele litt av min kunnskap og livserfaring.

Noen vil sikkert kalle meg en late bloomer. Og jeg innrømmer det gjerne. Jeg bruker tid på å lande. På å finne ut hva jeg vil. Men når jeg får en klar og tydelig og sterk ide om noe som jeg virkelig har tro på, da bestemmer jeg meg. Og hopper i det.

PPU – her kommer jeg!

Å like elever. Å være glad i dem. Han skal være glad i pene barn og stygge barn, flinke barn og dumme barn, i dovne barn og flittige barn, i snille barn og slemme barn. Og er han ikke glad i barn, må han lære det. For selvfølgelig kan det læres, det som alt annet. Hans  gjerning er å omgås hele, levnde barn, og ikke bare hoder. Derfor krever lærerkallet av ham at han også selv skal møte frem som et helt og levende menneske, ikke bare som et noe større hode. Så enkelt – og så vanskelig – er det å være lærer.

(Jens Bjørneboe)

Emosjonelle tanker fra Tigerstaden

Jeg har en plan om å skrive et blogginnlegg i uka.

Foreløpig har det ikke gått så bra. Verken i januar eller i februar.

Jeg er altfor opptatt med min hektiske arbeidshverdag som frilansjournalist med base i Trondheim. For det meste skriver jeg for Trondheim24.no (følg byens nye nettavis på Facebook, Instagram og Snapchat!), men jeg skriver også for andre lokalaviser, magasiner og bransjeblad.

I det siste har jeg også utvidet historiehorisonten til Trøndelag. Det er jo så mye som skjer, så mange mennesker å møte, så mange historier som må fortelles.

For eksempel det at Kirsti Huke for en uke siden ble tildelt Radka Toneff Minnepris. Mitt intervju med henne ble en fin kultursak i Trønderbladet denne uka.

Eller at mitt møte med Kjell Erik Killi-Olsen ble til en fin nettsak i Magasinet Kunst.

Den ble publisert i dag, og jeg tenker med stolthet og takknemlighet på alle de flotte menneskene jeg møter. Hver eneste uke.

Og i går ankom jeg Oslo. Med tog. Bare den seks timer lange reisen kan gi inspirasjon til å skrive en hel bok. Men det er en helt annen historie.

Tigerstaden.

Her finnes en historie på hvert et hjørne, over hele byen, på busser og trikker og tog og kaféer og butikker og skoler – overalt. Jeg liker å fange små øyeblikk på Instagram. Det er jo også historiefortelling.

Og i går var jeg på Sentralen i Øvre Slottsgate 3, i den nedlagte banken, som åpnet for nøyaktig to år siden. Inspirerende sted!

Og et veldig inspirerende foredrag av og med Kathrine Aspaas som i går lanserte «Den emosjonelle revolusjon».

Denne uka gir hun ut bok med samme tittel.

Hun er en inspirerende, morsom, karismatisk og interessant person – som er flinkt til å dele. Jeg fikk mange nye ideer. Og for det er jeg veldig takknemlig.

Hun skriver om det i boken sin. Takknemlighet. Og viktigheten av å være takknemlig, helst litt hver dag. Jeg prøver. Og innser i det jeg skriver dette at jeg er takknemlig for at jeg tros alt klarte å få opp denne bloggen. Selv om jeg ikke har klart å skrive hver uke. Ennå.

Da er det godt vi har Kathrine Aspaas som lærer oss at vi mennesker er feiltastiske. Det kunne jeg sannelig også skrevet et blogginnlegg om. Eller kanskje en egen artikkel?

Har du tips til gode historier som fortjener publisitet må du gjerne kontakte meg.

I mellomtiden satser jeg på at mars blir bedre. Med tanke på blogginnleggene mine altså.

Jeg kan iallefall være takknemlig for at jeg fikk ut denne teksten, på en fredag. I Tigerstaden.

 

God helg!

 

Hello, 2018!

Da var det endelig på tide å få seg sin egen blogg.

Fra 2018 er Skrivepuls AS min arbeidsplass, og jeg er i ferd med å bygge opp min egen bedrift.

Og da er det helt nødvendig å ha sin egen hjemmeside, eller landingsside som en slik blogg først og fremst skal fungere som.

Her kommer ukens innlegg, Kjerstis hjørne, månedens bilde og siste nytt.
Kjært barn har mange navn.

Men først og fremst er det en plattform for å kunne dele tanker og inntrykk, og en oversikt over mine publiserte artikler.

Forøvrig finner du meg både på Facebook, Instagram, Twitter og LinkedIn.

Enjoy!

Snillfjordvalsen
«Nye venner» – fra påska 2017. Foto: Kjersti Lunden Nilsen