Den siste tiden har jeg tenkt mye på hvordan vi skaper oss et liv. Skaffer oss en utdannelse, lar drømmer gå i oppfyllelse, setter oss mål og jobber hardt for å nå dem.
Når er det vi formes som mennesker? Hva er det som gjør oss til den vi er, den vi blir, den vi ønsker å være, og den vi faktisk oppfører oss som?
Man kan bli svært filosofisk med en mac på fanget når man sitter på Trønderbanen en tidlig torsdags morgen. På vei til studier ved Nord Universitet på campus Røstad på Levanger.
Jeg forsøker å skrive en tekst om hvordan jeg ser meg selv som lærer.
For det er det jeg har bestemt meg for å bli.
Kanskje har jeg vært det hele livet. Uten å vite det selv.
Jeg tok aldri lærerskolen som min mor rådet meg til å gjøre. I stedet har jeg gått en lang og kronglete, men også veldig givende og innholdsrik vei, som har ført meg dit jeg er i dag.
I en alder av 45 er jeg nå veldig klar for å endre kurs. Finne en ny retning. Gjøre noe for andre. Og dele litt av min kunnskap og livserfaring.
Noen vil sikkert kalle meg en late bloomer. Og jeg innrømmer det gjerne. Jeg bruker tid på å lande. På å finne ut hva jeg vil. Men når jeg får en klar og tydelig og sterk ide om noe som jeg virkelig har tro på, da bestemmer jeg meg. Og hopper i det.
PPU – her kommer jeg!
Å like elever. Å være glad i dem. Han skal være glad i pene barn og stygge barn, flinke barn og dumme barn, i dovne barn og flittige barn, i snille barn og slemme barn. Og er han ikke glad i barn, må han lære det. For selvfølgelig kan det læres, det som alt annet. Hans gjerning er å omgås hele, levnde barn, og ikke bare hoder. Derfor krever lærerkallet av ham at han også selv skal møte frem som et helt og levende menneske, ikke bare som et noe større hode. Så enkelt – og så vanskelig – er det å være lærer.
(Jens Bjørneboe)