Alternativ til GPS

Var så heldig å treffe på denne hyggelige fyren, dronenerd, forsker, teknologiekspert. Han kan det som er å kunne om radioteknologi, teknisk kybernetikk, navigasjon og droner. Jeg kan omtrent ingenting. Men det er utrolig artig å lære litt!

I løpet av en formiddag på opptak og fotoseanse på NTNU i Trondheim ble jeg iallefall lit klokere i form av ny kunnskap. Visste du at det nå finnes et alternativ til GPS-navigasjon? Dette har NTNU-stipendiat Kristoffer Gryte forsket på i mange år, og på mandag disputerer han og tar sin doktorgrad innen temaet.

Jeg har en artig jobb!

Kursendring

Den siste tiden har jeg tenkt mye på hvordan vi skaper oss et liv. Skaffer oss en utdannelse, lar drømmer gå i oppfyllelse, setter oss mål og jobber hardt for å nå dem.

Når er det vi formes som mennesker? Hva er det som gjør oss til den vi er, den vi blir, den vi ønsker å være, og den vi faktisk oppfører oss som?

PPU-litteratur

Man kan bli svært filosofisk med en mac på fanget når man sitter på Trønderbanen en tidlig torsdags morgen. På vei til studier ved Nord Universitet på campus Røstad på Levanger.

Jeg forsøker å skrive en tekst om hvordan jeg ser meg selv som lærer.

For det er det jeg har bestemt meg for å bli.

Kanskje har jeg vært det hele livet. Uten å vite det selv.

Jeg tok aldri lærerskolen som min mor rådet meg til å gjøre. I stedet har jeg gått en lang og kronglete, men også veldig givende og innholdsrik vei, som har ført meg dit jeg er i dag.

PPU-forelesning4

I en alder av 45 er jeg nå veldig klar for å endre kurs. Finne en ny retning. Gjøre noe for andre. Og dele litt av min kunnskap og livserfaring.

Noen vil sikkert kalle meg en late bloomer. Og jeg innrømmer det gjerne. Jeg bruker tid på å lande. På å finne ut hva jeg vil. Men når jeg får en klar og tydelig og sterk ide om noe som jeg virkelig har tro på, da bestemmer jeg meg. Og hopper i det.

PPU – her kommer jeg!

Å like elever. Å være glad i dem. Han skal være glad i pene barn og stygge barn, flinke barn og dumme barn, i dovne barn og flittige barn, i snille barn og slemme barn. Og er han ikke glad i barn, må han lære det. For selvfølgelig kan det læres, det som alt annet. Hans  gjerning er å omgås hele, levnde barn, og ikke bare hoder. Derfor krever lærerkallet av ham at han også selv skal møte frem som et helt og levende menneske, ikke bare som et noe større hode. Så enkelt – og så vanskelig – er det å være lærer.

(Jens Bjørneboe)

Midtveis

Denne sommeren ble noe helt annet enn jeg kunne ha forestilt meg. Det som så ut til å bli en fin og rolig sommer med kombinasjon av hjemmetilværelse, hytteliv, litt jobbing og få planer, ble i stedet preget av det som skulle vise seg å bli en av de tøffeste og mest krevende øvelsene jeg så langt i livet har vært stilt overfor.

Jeg fikk beskjeden rundt St.hans. Jeg satt med min datter på ni i fanget. Vi hadde blomsterkranser i håret og ventet på at ettermiddagen skulle tilbringes med pølsegrilling i fjæra. Men først måtte vi svare på 20 spørsmål. Rebus hører med når sanitetskvinnene i Snillfjord arrangerer sin årlige St. Hansfeiring på den nedlagte skolen i bygda. Lite visste jeg hva som skulle komme et par dager senere.

Telefonen som ringte og den svake, litt forsiktige, men allikevel svært så tydelige stemmen i den andre enden. Nyheten om at min venninne gjennom snart 30 år ikke lenger var blant oss.

SolnedgangDet er snart to måneder siden nå. Og jeg vil aldri bli den samme etter dette.

Til tross for at jeg var der i kapellet og så kisten. Blomstene. Alle hilsenene. Foreldre, søsken, tanter og onkler. Bildet av henne i den store rammen rett bak, smilende, på en av sine mange sykkelturer i nærområdet der hun bodde de tre siste årene. Et bilde nærmere 500 Facebook-venner hadde et nært forhold til, og som viste henne fra sin aller beste side.

Men livene våre finnes bare i korte versjoner i sosiale medier. Det må mere til for virkelig å kunne kjenne et menneske. For å vise at vi bryr oss. For å holde kontakten med dem vi er glad i.

Jeg var intetanende om at det kunne skje noe så brått. Ikke en gang jeg, som trodde jeg var så nær.

Men hele denne hendelsen handler ikke om meg. Den handler om min gode venn siden ungdomstida, og som til tross for perioder uten mye kontakt alltid var der for meg. Og som hadde den største kjærligheten av oss alle.

Ingen var så sterk som deg. Og jeg har i sommer stilt meg selv et spørsmål jeg dessvere aldri vil få svar på: Går det an å være for sterk?

Du er borte nå. Men du er her fremdeles. Når jeg plukker bær i skogen, smaker på eplebrennevin etter middagen, hører på Bowie, eller leser bøkene til Elena Ferrante.

Du har i sommer vært innom meg mange ganger. På Gamle Bybro, Festningen, konsert på Sverresborg, sykkeltur til Ila. På biltur over Venabygdfjellet.

Overalt ser jeg deg. Og du smiler så rolig.

Strombu_rasteplass_1Sommerferien går snart mot slutten.

En ny hverdag skal straks begynne, og en ny høst med rutiner og dagligliv er rett rundt hjørnet. Men jeg skal ikke lenger sitte på FaceTime og se ditt lysende ansikt, ei heller din smerte og din ensomhet, høre deg snakke direkte til meg når det virkelig gjelder, eller le av dine underfundige språklige krumspring i kommentarfelt på Facebook.

Jeg sørger. Savner. Lurer. Og grubler.

Jeg er midtveis i livet og skjønner alt – og ingenting.

Men først og fremst lyser jeg fred over ditt minne.

Jeg vil for alltid huske deg som en av de aller, aller beste.

Jeg takker deg for at jeg fikk være din venn.

 

 

 

 

Emosjonelle tanker fra Tigerstaden

Jeg har en plan om å skrive et blogginnlegg i uka.

Foreløpig har det ikke gått så bra. Verken i januar eller i februar.

Jeg er altfor opptatt med min hektiske arbeidshverdag som frilansjournalist med base i Trondheim. For det meste skriver jeg for Trondheim24.no (følg byens nye nettavis på Facebook, Instagram og Snapchat!), men jeg skriver også for andre lokalaviser, magasiner og bransjeblad.

I det siste har jeg også utvidet historiehorisonten til Trøndelag. Det er jo så mye som skjer, så mange mennesker å møte, så mange historier som må fortelles.

For eksempel det at Kirsti Huke for en uke siden ble tildelt Radka Toneff Minnepris. Mitt intervju med henne ble en fin kultursak i Trønderbladet denne uka.

Eller at mitt møte med Kjell Erik Killi-Olsen ble til en fin nettsak i Magasinet Kunst.

Den ble publisert i dag, og jeg tenker med stolthet og takknemlighet på alle de flotte menneskene jeg møter. Hver eneste uke.

Og i går ankom jeg Oslo. Med tog. Bare den seks timer lange reisen kan gi inspirasjon til å skrive en hel bok. Men det er en helt annen historie.

Tigerstaden.

Her finnes en historie på hvert et hjørne, over hele byen, på busser og trikker og tog og kaféer og butikker og skoler – overalt. Jeg liker å fange små øyeblikk på Instagram. Det er jo også historiefortelling.

Og i går var jeg på Sentralen i Øvre Slottsgate 3, i den nedlagte banken, som åpnet for nøyaktig to år siden. Inspirerende sted!

Og et veldig inspirerende foredrag av og med Kathrine Aspaas som i går lanserte «Den emosjonelle revolusjon».

Denne uka gir hun ut bok med samme tittel.

Hun er en inspirerende, morsom, karismatisk og interessant person – som er flinkt til å dele. Jeg fikk mange nye ideer. Og for det er jeg veldig takknemlig.

Hun skriver om det i boken sin. Takknemlighet. Og viktigheten av å være takknemlig, helst litt hver dag. Jeg prøver. Og innser i det jeg skriver dette at jeg er takknemlig for at jeg tros alt klarte å få opp denne bloggen. Selv om jeg ikke har klart å skrive hver uke. Ennå.

Da er det godt vi har Kathrine Aspaas som lærer oss at vi mennesker er feiltastiske. Det kunne jeg sannelig også skrevet et blogginnlegg om. Eller kanskje en egen artikkel?

Har du tips til gode historier som fortjener publisitet må du gjerne kontakte meg.

I mellomtiden satser jeg på at mars blir bedre. Med tanke på blogginnleggene mine altså.

Jeg kan iallefall være takknemlig for at jeg fikk ut denne teksten, på en fredag. I Tigerstaden.

 

God helg!

 

Eventyr på ordentlig

Ikke hadde jeg trodd at jeg måtte til kysten for å få de aller fineste opplevelsene i vinterferien.

En tilfeldighet førte meg til Stokkoya Sjøsenter og Strandbaren forrige helg.

Konsertarrangør Torild Langklopp trengte en sjåfør for å frakte Kirsti Huke i tide til konsertstart med Tullkattesnutene med tre løshunder lørdag kveld.

Jeg slo til.

Følte med ett et akutt behov for å komme meg ut til kysten. Der kan det blåse friskt.

Og det er akkurat det man trenger når man har mye å gjøre, enda mer å tenke på og kanskje har behov for å nullstille seg litt.

Det hadde jeg.

Jeg lar denne gangen den lange teksten utebli, og lar i stedet bildene tale for seg selv.

Bli med til Hosnasand og Stokkøya – et vintereventyr på ekte.

 

 

Takk, Bymarka!

Fortsatt litt euforisk etter to nydelige skiturer i Bymarka denne uka.

Ikke det at jeg aldri har vært i marka, eller på ski, tidligere. Jeg har såvisst vært klar over Bymarkas fortreffeligheter, men aldri før har jeg kjent det så sterkt på kroppen.

At det å være ute i naturen vinterstid rett og slett er medisin for topplokket, trening for hjertet og en vidunderlig måte å samle ny energi på.

Den privatdrevne hytta Grønlia ligger vakkert til med utsikt over Skjelbreia i Bymarka og er et kjærkomment turmål for små og store. Foto: Kjersti Lunden Nilsen

Dere vet jo hva jeg snakker om. For dere har jo vært der selv. Skistua, skileiken, Gråkallen, Elgsethytta og Vintervatnet. U name it. Stedene er mange og utflukter i fleng.

Kilometer på kilometer med nypreppa løyper, utført av ildsjeler og entusiaster som virkelig legger alt til rette for at tusenvis av byfolk skal få glede av å komme seg ut på tur.

Bymarka_100218-1

Nei, dette er ingen reklametekst for skisporet.no, Trondhjems Skiklub, Trondhjems Turistforening eller Trondheim Bydrift.

Men du verden så glad jeg er for å bo i en by som virkelig har skjønt det.

At natur og kultur og by og land går hand i hand. Og at det å komme seg ut er en velsignelse, en gave, en nødvendighet.

Den privatdrevne hytta Grønlia ligger vakkert til med utsikt over Skjelbreia i Bymarka og er et kjærkomment turmål for små og store. Foto: Kjersti Lunden Nilsen

Denne uka sender jeg en ekstra stor takk til Birger og de andre entusiastiske medarbeiderne på Grønlia. Koseligere hytte skal du lete lenge etter – og de har åpent hver eneste dag!

Den ligger heller ikke lenger unna p-plassen enn at sånne nyfrelste turskigåere som meg – med anorakk og gammelt skiutstyr – fint klarer å gå de 4,5 kilometerne som må tilbakelegges for å komme fram til den privatdrevne hytta i skogen.

Med utsikt over Skjelbreia der sola i dag skinte ekstra sterkt.

Jeg ble nesten litt euforisk.

Bymarka_100218-3
Den privatdrevne hytta Grønlia ligger vakkert til med utsikt over Skjelbreia i Bymarka og er et kjærkomment turmål for små og store. Foto: Kjersti Lunden Nilsen

Se flere bilder på mitt Bymarka-album på Flickr:-)

Bildan te`n Aage

Kjære Aage, du og Torvald var mine gode naboer i fire uforglemmelige år, en gang for lenge siden nå.

På torsdag er vi mange som skal hedre deg og minnes deg – og ta en øl for deg.

Oppfordrer alle som er glad i Trondheim, musikken, konsertene, folkene å ta en tur innom.

Takk til Rockheim – Det nasjonale museet for populærmusikk og Terje Visnes og Bernt Erik Pedersen og alle dere andre som har gjort denne utstillingen mulig.

Rockheim, torsdag 1.februar:

Utstillingsåpning Bildan te`n Aage

 

Arvesølvet Folkekafé har flyttet inn på biblioteket

Da jeg var skoleelev og gikk på videregående i Trondheim var jeg ofte, til tider daglig, innom bibberten, som vi bare kalte den gamle bibliotekskafeen.

Siden har jeg hatt mange fine stunder der, både med unger, tanter, venner og intervjuobjekter.

Men så ble det stengt.

Og Trondheim Folkebibliotek ble en møteplass fattigere.

Etter å ha stått tomt i over et år kunne endelig Inge Johnsen og hans team sist lørdag åpne et helt nytt kafékonsept i de samme, ærverdige lokalene som har minner og spor fra byen helt tilbake til 1600-tallet.

Les hele min artikkel i Trondheim24.no: Slik blir den nye bibliotekskafèen

 

Hello, 2018!

Da var det endelig på tide å få seg sin egen blogg.

Fra 2018 er Skrivepuls AS min arbeidsplass, og jeg er i ferd med å bygge opp min egen bedrift.

Og da er det helt nødvendig å ha sin egen hjemmeside, eller landingsside som en slik blogg først og fremst skal fungere som.

Her kommer ukens innlegg, Kjerstis hjørne, månedens bilde og siste nytt.
Kjært barn har mange navn.

Men først og fremst er det en plattform for å kunne dele tanker og inntrykk, og en oversikt over mine publiserte artikler.

Forøvrig finner du meg både på Facebook, Instagram, Twitter og LinkedIn.

Enjoy!

Snillfjordvalsen
«Nye venner» – fra påska 2017. Foto: Kjersti Lunden Nilsen